Sony i soggemyra

Hva er det så for slags krumspring fru Hallem har funnet på en helt vanlig onsdagskveld? 

Jo. Slik begynte det:

Min eldste datter skulle på orienteringsløp, og ville ha meg med. Orientering er en ny interesse hun har ervervet seg etter god påvirkning fra resten av slekta. Jeg har imidlertid veldig lite erfaring med sporten, men syntes det var flott at hun ville bli med. Etter kort bekjentskap med orientering har jeg trukket den raske konklusjon at sporten fortjener benevnelsen "Den ultimate idretten". Hvorfor? 

- Du får løpt hurtig= god kondisjon= sprek kropp= sunt for alt fra forfengeligheten til eventuelle livsstilsykdommer

- Du får beveget deg i terrenget, noe som er veldig bra for ryggen

- Du får masse frisk luft og gode opplevelser i nordtrøndersk natur

- Du kan delta sammen med barna dine

- Du får velge selv om du vil springe på tid eller uten tid = du bestemmer om dette skal bli pes eller ikke

- Du får møtt masse folk i alle aldere, og du får til og med servert saft og sjokoladekake rett etter målstreken! Er du heldig, vanker det en premie også, noe som er godt for motivasjonen.

-  I tillegg er orienteringsløperne trivelige, miljøbevisste folk som ikke hiver søppel etter seg eller roper at dommeren er ei ku eller medspilleren ei kjerring. 

Fin sport med andre ord. Fin sport som ville gjort meg til en skikkelig korrekt nordtrønder som i stedenfor å løpe til treningssenteret nede i gata, svinger seg i vakker vals med flora og fauna.  Jeg tenkte virkelig at det ville bli en ørliten sensasjon da smått fisefine fru Hallem satte seg i bilen og kjørte hele den lange veien til lysløypa i Markabygda (Hvem hadde trodd at Markabygda lå så langt fra allfarvei? Jeg var sikker på det lå like oppom Magneten kjøpesenter, men innså fort at lokalkunnskapene mine om Levanger kommune var skremmende lave!)

Jo, dette ville bli en sensasjon fordi jeg frivillig brukte en hel regnfull ettermiddag til å traske rundt i skauen nesten tre mil hjemmefra, med en liten plugg av en ettåring hengende på ryggen min i en utrangert bæremeis fra tidlig åttitall, uten at jeg lengtet etter massasjestolen på treningssenteret mitt! Ikke en gang da regnskura sto på tvers inn sørpemyra og jeg sto til knes i møkk, ikke en gang da minsten  nekta være med lenger, eller da mine trekkfulle gamle fjellsko trakk sine siste surklende sukk under fem lag jøss - ikke en gang da tenkte jeg tanken at dette er noe jævla dritt! Æresord! Jeg tenkte bare: dette er friskt! Regnet gjør godt! Tyngden på ryggen gir meg god trening! Soggemyra gir meg muskler av stål! Og når jeg kommer hjem blir det ekstra godt med et varmt bad - herlig!!!

Det gikk med andre ord veldig bra, og det nærmet seg en sensasjon av noen lunde dimensjoner etter min målestokk, en slags ny retning i livet mitt. Helt til jeg kom hjem. Og tok handa i lomma. Og oppdaget at min nye Sony Ericsson musikktelefon ikke var der lenger. Og tanken slo ned i meg at - NEI! Den havna antagelig under fem lag jøss da jeg bøyde meg ned for å bære minstemann i hendene siste biten!

Så nå vet jeg ikke helt hvordan det blir. Kanskje blir det Sprek treningssenter neste gang. Men jeg håper inderlig at jeg lar myra få en sjanse til.